Nok en måned, nok en serie A-mål for måneden som har tidslinjen delt som en dårlig forsvarsmur. Septembers vinner? Hakan Çalhanoğlu vs Monza. En skikkelig dunking fra kanten av boksen som nesten tok nettet av hengslene. Men var det faktisk det beste målet i måneden, eller elsket velgerne bare et godt slag?
That Çalhanoğlu strike: a screamer or just a screamer?
La oss være ekte: Çalhanoğlus mål var skittent. Ballen satte seg fint opp, han lente seg bakover, og skinnet den absolutt inn i øverste hjørne. Målvakten rørte seg ikke. Nettet bølget. Publikum gjorde det kollektive oooh som bare en ekte tordendård kan produsere. Men her er saken – vi har sett akkurat dette målet fra ham før. Det er hans signaturtrekk: kutt innsiden fra venstre, flytt over på staven til en høyre fot, og bank. Monzas forsvarere visste at det kom og kunne fortsatt ikke stoppe det. Det er merket av en streik i verdensklasse.
Likevel kan jeg ikke unngå å føle at Serie A-velgere har kort hukommelse. September hadde noen latterlige mål. Husk det bakhjulet fra... faktisk, nei, la oss ikke late som. Çalhanoğlus var den mest tilfredsstillende å se på. Det er noe primal med en ball som treffer sweet spot og flyr inn. Det er derfor vi ser på.
The case for the underdog: who else deserved a shout?
Se, jeg sier ikke at prisen er rigget. Men når en storklubbs midtbanespiller scorer en smell, har det en tendens til å gå viralt på en måte som en elendig vinner for en midttabellside ikke gjør det. September hadde noen få lavmælte skjønnheter. Det var en volley fra en stram vinkel som fortjente mer kjærlighet, og et sololøp som endte med en kul avslutning – men de får ikke den samme reprisen. Prisen for månedens mål føles ofte som en popularitetskonkurranse, og Inters sosiale medier-team er nådeløse. Jeg vil gjerne se stemmefordelingen, men vi vet alle at det er en kombinasjon av fanstemmer og ekspertvalg. Çalhanoğlu vant sannsynligvis på begge.
Når det er sagt, så er jeg ikke sint på det. Hvis vi gir priser til rene vibber, var streiken ren dopamin. Noen ganger er det åpenbare valget åpenbart av en grunn.
Why Serie A's Goal of the Month is actually a big deal
Serie A har presset sine priser hardt de siste årene, og det fungerer. Ligaens sosiale kanaler pumper ut disse høydepunktshjulene, og Månedens mål får anstendig engasjement. Det er en smart måte å holde fansen i tale under internasjonale pauser. Dessuten gir det oss en grunn til å krangle om noe annet enn å dømme avgjørelser. Prisen i seg selv bærer kanskje ikke vekten av en Scudetto, men for en spiller som Çalhanoğlu er det en fin fjær i hatten. Og for fansen er det en påminnelse om at italiensk fotball fortsatt produserer øyeblikk av ren magi.
Kan vi også snakke om produksjonsverdien? Serie A-grafikken er ren, reprisene er skarpe, og de overdriver ikke slow-mo. Sammenlign det med noen andre ligaer som drukner deg i dramatisk musikk. Serie A holder det stilig. Det er en seier i boken min.
My totally unbiased (okay, slightly biased) top three for September
- Çalhanoğlu vs Monza – The winner, and yeah, it's a worthy one. The technique is flawless.
- That volley I mentioned – I'm not naming names because I don't want to fact-check, but you know the one. It was acrobatic and deserved more hype.
- A random solo goal – Sometimes a mazy run beats a thunderbastard. Sue me.
Stek gjerne listen min i kommentarfeltet. Det er det vi er her for.
